Denne gangen skal barna lære om hvordan å be om hjelp på en OK måte.

Tambar kommer inn bærende på en liten valp.  Han setter seg ned og forteller at det er en ulv og at mamma'n til ulvevalpen er borte og at han har tatt den med hjem for å passe på den.
Han forteller også at han kaller ulven for KOSEULV og at han er veldig glad i Koseulv.  Men dessverre så er mamma'n til Tambar allergisk - så nå holder de på å prøve å finne et sted han kan få bo.

Pappa'n til Tambar kommer hjem.
"ÅH - pappa!!  Fant du noe nytt hjem til Koseulv??  Var det noen som hadde lyst på han??" undrer Tambar.

"Njaaaa...  Det var jo flere som hadde lyst på en hund.  Men så spurte de hva slags hund det var, eller; at det ikke ER en hund, men at det er en ULV - og da ble de dessverre veldig redde for Koseulv" svarer pappa.

Koseulv piper..

"Hva sa han Tambar?" spør pappa.

"Han sa at det var rart.  Og så lurer han på om ulver egentlig er farlige..?" forteller Tambar.

"Næh - det er noe mennesker har fortalt barna sine i sånn skikkelig gamle dager.  De sa det til barna så ikke barna skulle tørre å gå inn i skogen.  Men de sa det i så mange generasjoner at de har begynt å tro på det.  Det er litt som når mennesker sier at du kan få mark i magen av å spise snø - det er bare tull" forklarer pappa.

"Men hvor skal Koseulv bo DA??" lurer Tambar.

"Jo, jeg har tenkt litt på det..  Han kan jo bo hos onkel Rustibus.  Han roter stadig bort ting så det kunne jo være lurt med en sporulv?" foreslår pappa.

"JAAA!" svarer Tambar.

Og så drar de avgårde, pappa, Tambar og Koseulv.

"Hvor er vi nå?" lurer Tambar.

"Nå er vi i storskogen.  Her bor onkel Rustibus, men vi må gå det siste stykket.  Kom Tambar, og husk å ta med deg Koseulv" sier pappa.

De går litt hit og litt dit.  De kommer over en haug, nedom ei dump og over ei myr, men pappa husker ikke helt veien.

"Der sitter det noen - vi kan jo spørre om veien.." sier pappa.

De går bort til ei flott dame som sitter borte i skogen.

"God dag" sier pappa.

"Åh - god dag" sier damen og retter på håret sitt mens hun smiler forførerisk.

"Jeg heter Dovre, og vi er på tur.." begynner pappa.

"Ja, HVOR bor onkel?!" avbryter Tambar.

"Onkel?" spør damen.

"Tambar da!" utbryter pappa.
"Du kan jo ikke bare avbryte sånn!  Og så må du jo spørre på en HYGGELIG måte!" sier pappa strengt.

"Åh?" undrer Tambar, men så peker Tambar på damen og roper ganske sjokkert: "HAR DU KURUMPE??!!!?"

Damen blir litt lei seg.

Pappa blir streng med Tambar og sier at han kan ikke si ting sånn rett ut når ikke han kjenner henne.  Damen er en hulder - og de er i slekt med troll, sånn; langt der ute altså.  ..og veldig gode venner.  Men nå er det veldig få huldre igjen.
Pappa forklarer Tambar at man må jo prate på en hyggelig måte og spørre med respekt når ikke man kjenner den man spør.  Og nå som Tambar har fornærmet Huldra så bør han også unnskylde for det han sa.

Tambar blir litt flau, men går bort til Huldra og presenterer seg:
"God dag.  Jeg er Tambar, og jeg er et troll.  Unnskyld for at jeg pekte på deg og sa det sånn."

"Tusen takk for at du sier unnskyld" svarer Huldra, men hun er fortsatt litt fornermet.

"Vel, vi er på vei til onkel og så husker ikke pappa helt veien.  Men kanskje du vet hvor han bor?" sier Tambar.

"Onkel?  Hvem er så onkelen din da?" sier hun med litt skarp og skeptisk stemme.

"Onkel Rustibus.  Han heter Rustibus.." sier Tambar.

Da blir Huldra smørblid og drømmende i blikket.
"RUSTIBUS?  Åh - men kjære Rustibus.." sier Huldra med tusenmetersblikk.
Så begynner Huldra å prate om Rustibus og enser ikke lenger Tambar og pappa'n.

"Pappa?  Hva SKJEDDE nå?? undrer Tambar.

"Det ser ut som om hun er forelsket" forklarer pappa.  "hun ser jo helt hurramegrundt ut" avslutter han.

Etter mye mimring og dype hjertesukk så er Huldra klar til å forklare veien til Rustibus.

De to trollene takker for hjelpen og vandrer avgårde med Koseulv på armen.

Vel framme hos onkel Rustibus blir det stor gjensynsglede.

Og Tambar introduserer Koseulv for Rustibus - og de to finner raskt tonen.

"Ja, vi tenkte at du ofte glemmer hvor du har lagt ting.  Så kanskje du kunne ha bruk for en sporulv.." forklarer pappa.

"Glemmer ting?  Sporulv?" lurer Rustibus.

"Ja.." sier pappa litt forlegent, før han fortsetter "er det noe du leter etter nå for eksempel?" prøver pappa forsiktig.

"Ja, det skal jeg love dere.  Jeg finner ikke hjertet mitt" sier Rustibus.

"HJERTET DITT??" spør Tambar sjokkert.

"Ja, du skjønner, trollene i min familie tar av og til ut hjertet så det kan få hvile litt, men det må tilbake etter noen få dager - så ikke vi dør" forklarer Rustibus.

"Ja, da bør vi jo finne det!" sier pappa.

"Dette må jo være en jobb for Koseulv!!" utbryter Tambar og tar med seg Koseulv bort til Rustibus.
"Nå må du lukte da Koseulv" instruerer Tambar og løfter Koseulv bort til der hjertet til Rustibus pleier å sitte.
Koseulv lukter, og så begynner han å lete.  Han leter høyt.  Han leter lavt.  Han snuser hit og han snuser dit.  Tambar, pappa og Rustibus følger etter

Koseulv løper igjennom skogen og snuser hit og dit.  Til slutt ender han foran Huldra og hopper på henne.

Huldra skvetter litt og blir litt redd for ulven.  "Hooiii - hva er det som foregår?" spør Huldra.

"Det er Koseulv.  Han snuser etter hjertet til onkel Rustibus" forklarer Tambar.

"JEG har da ikke noe HJERTE!!" sier Huldra litt strengt.

Pappa og Rustibus kommer etter.

"Åh - Rustibus..." sier Huldra.

"Åh, hei..  Heisann!" sier Rustibus litt sjenert.

Og så får Rustibus øye på smykket til Huldra.

"Men DER er jo hjertet mitt jo" utbryter Rustibus.

"HJERTET ditt?  Nei, dette er et smykke!  ..jeg fant det borte ved Myggmyra" sier Huldra.

"Neida, bare se her så skal jeg vise deg hva som er inne i det lille sølvskrinet" sier Rustibus og så pakker han opp skrinet.

Og så tar han ut hjertet sitt av sølvskrinet og viser det frem til Huldra.

Huldra blir først veldig imponert over hjertet til Rustibus, men så blir hun litt sjenert for at hun hadde tatt det og beklager seg..

"Åh - det er jo BARE hyggelig!!" trygger Rustibus henne.
"Det er da ingen i hele verden jeg skulle ønske hadde hjertet mitt.  Om noen andre enn jeg skal ha det så vil jeg jo ALLER helst at det er DU som har det" sier Rustibus mens han blir mer og mer sjenert.

"Åh, du gamle TØYSETROLL!!" utbryter Huldra.
"Jeg har ventet i MANGE ÅÅÅÅR på at du skulle prate med meg" forteller Huldra.

"Hva? Er det sant?" spør Rustibus og så tar de hverandre i hendene..

"Pappa?  Hva er det som skjer nå?" lurer Tambar.

"Det ser ut som at de blir kjærester" forklarer pappa.

"DETTE må vi FEIRE" sier Rustibus.
"KOM!  Bli med meg hjem og så lager vi et selskap" sier Rustibus.  Og så rusler de avgårde, Huldra og Rustibus (med Koseulv) og Tambar og pappa etter.