Denne gangen skulle vi lære å kjenne igjen følelsene lei seg og redd hos andre, håndtere følelsene trist og redd og se hva en sensitiv voksen er.

Tambar kommer gående sammen med Gurine og pappaen til Gurine mens de bærer på en masse greier.  Tambar bærer på en svær stige og pappaen til Gurine bærer på en koffert.

De forteller om at pappaen til Gurine har fått et brev fra Selma.  Selma er en sjøorm som bor i Seljordsvannet og nå har vennene kommet hit for å hjelpe Selma med ei vond tann – og pappaen til Gurine er jo tannlege, så derfor har de med seg masse utstyr.

Pappaen til Gurine forteller om sjøormen og at hun gjemmer seg for menneskene, menneskene vil jo plassere henne i en vanntank.

Gurine peker bekymret på stranda; det er jo fullt av mennesker på stranda – og alle sammen har de kikkerter for å se etter sjøormen..
«Ja, det er derfor vi har avtalt med Selma at hun ikke skal komme før det blir mørkt» forteller pappaen til Gurine.

Gurine blir redd og opprørt på vegne av Selma.
«HVORFOR GJØR MENNESKENE SÅNT??» sier hun med klump i halsen og tårer i øyekroken, for hun er bekymret for Selma.
Nå blir også Tambar lei seg og vennene står og trøster hverandre.

Heldigvis kommer pappaen til Gurine og hjelper og trøster barna.  Han lytter til deres bekymringer og tar dem på alvor.
Så hjelper han barna videre ved å trygge dem om at «dette KAN jo Selma – hun har gjemt seg i mange år» og «det er jo derfor vi har avtalt det hemmelige signalet vi skal gi henne når det er trygt.»
Barna lar seg trygge og de finner roen igjen.

«Men hva med å kaste litt fiskesprett da?» spør pappaen til Gurine for å hjelpe barna litt videre.
«Hæ – hva er fiskesprett??» spør barna.
Pappaen til Gurine lærer barna å finne de rette steinene og kaste fiskesprett på vannet.

Mens de går der og kaster fiskesprett sier de at kanskje sjøormen kan komme..
Men plutselig kommer det en slags kaptein.  Det viser seg å være en ubåtkaptein faktisk og han leter etter en sjøorm.
«En SJØORM?? Nei, det har vi aldri sett eller hørt om..» svarer trollene.

«Hva med dere da? Har DERE sett noen sjøorm??» spør kapteinen barna som sitter der på stranda med kikkertene sine.  Men nei, de har heller ikke sett sjøormen..

Så blir det mørkt.  Gurine klatrer opp i et tre for å holde utkikk og de to andre lager et skikkelig spetakkel med grytelokk og et gammelt signalhorn – det blir et leven uten like..
Ingenting skjer..  Eller; det bølger litt på vannet, men vi ser ingen sjøorm.
De prøver igjen – enda en gang – enda høyere..
Da, plutselig, kommer det en sjøorm opp av vannet

Sannelig er det ikke sjøormen Selma, og hun akker og ynker seg på grunn av smertene i tennene.
«Ja ja, vi får ta en kikk» sier pappaen til Gurine.
«Åh, pappa – vi har jo med lommelykter!» sier Gurine og tar frem lykta si.

De setter opp en stige så de kan se bedre og så skal de begynne å kikke, men Selma blir veldig redd hver gang tannlegen tar frem et skummelt redskap.
Han tar frem en hammer – da blir Selma redd og rygger unna.  De trøster og støtter Selma så hun tør å komme tilbake.
Han tar frem en drill – da blir Selma redd, men igjen trøster og støtter de Selma.
Han tar frem en svær sprøyte – da blir Selma redd igjen.  Men igjen trøster og støtter de Selma så hun tør å komme tilbake.

Til slutt konkluderer tannlegen med at den ene tanna er rotten og må fjernes.
«Å nei – gjør det vondt?» undrer Selma.
«Ja, det vil gjøre litt vondt når vi tar bort tanna – men så vil du føle deg MYE bedre etterpå» forteller tannlegen.
«Åh..  Ja, vi får vel bare gjøre det da…» svarer Selma.

De henter en kjetting fra kofferten.  Så binder de kjettingen fast i et tre og fast i tanna til Selma.
«Nå skal vi prøve å holde igjen kjettingen Selma og så må du svømme bakover så fort du kan – så drar vi ut tanna di» forklarer tannlegen.
«OK» svarer Selma og samler mot.

Så gjør de seg klare og drar hver sin vei; Pappaen til Gurine, Tambar og Gurine i den ene enden og sjøormen i den andre enden.
«1 – 2 – 3!!» teller tannlegen høyt for alle sammen.
De drar.  Det plasker og spruter vann.  Men sannelig: TANNA FLYR UT AV SELMAS MUNN!

«OJ» sier Selma.
«SJEKK den tanna a» utbryter Tambar.
«Ja, den er svær ass» bekrefter Gurine.

Selma på sin side er KJEMPEFORNØYD – for DETTE var MYE BEDRE; INGEN smerter!!!
Vennene tar farvel med hverandre.  Selma forsvinner ned i Seljordsvannet igjen og Tambar og vennene hans rusler avgårde.  De skal tilbake til teltet sitt og grave ned den svære tanna så ikke menneskene finner den.