Målet nå var at barna skulle lære å inkludere andre, ta hensyn til hverandre og gjøre ting som er til hjelp og nytte for andre.  Og i arbeidet med psykologisk førstehjelp var målet å lære om venting og tålmodighet; ved å normaliser at venting kan være kjedelig.  «Det tåler du.»

Bulder kom inn med bøker under armen. Han fortalte at han hadde lånt dem av Lex, men at han kan ikke lese. Så han ble sittende og se på bildene mens han snakket om hvordan man kan lage blå. For Skalmann hadde ringt og bedt om ikke han kunne hjelpe en eller annen keiserinne med å få litt blått??

Mens han blar i en bok om Elsa fra Arendell faller han for den blå glitterkjolen til Elsa; «Hun er magisk, så hun kan sikkert hjelpe.»

Så prøver han å kalle til seg Elsa på ulike måter: Hva med å rope? Nei..  Eller ringe? Nei, hun svarte ikke.  Får prøve å vente da...

Men sannelig er det ikke kjedelig å vente.  Og Bulder er ikke så tålmodig.  Han hopper i sofaen, danser, ligger, klatrer, sitter, ligger opp-ned, men nei; ingenting hjelper på små utålmodige sjeler.

Til slutt setter han på seg hodetelefoner og hører på musikk. Man kunne høre masse ulike sanger.  Noen rolige og andre mer energiske – og Bulder, han beveger seg helt i tråd med musikken.  Men han er så utålmodig at selv ikke det går så bra; han bytter mellom sangene hele tiden og klarer ikke helt å fullføre noen ting.

Plutselig så kommer det glitter fra bak teppet og Elsa steg frem.

Bulder og Elsa hilste på hverandre før Bulder forklarte hvor lenge han har ventet, og legger fram problemene med å trylle fram blått til Keiserinna sin tryllestav. Bulder forklarer alt om fra telefonsamtalen med Skallmann til Keiserinnen sin reise og om at hun skulle holde seg på den rette sti – og ikke gå til dragen. 

Elsa er på tilbudssiden og gjør hva som helst for å hjelpe Bulder men de blir veldig opptatt av hva som kan ha skjedd med Keiserinnen. 

Kan hun ha gått feil vei? Eller utenfor stien - alle vet at man må holde seg til stien? «Eller hva Bulder?» spør Elsa.

De venter, og venter, og venter. Det er tydelig at Elsa er tålmodig og at Bulder er veldig utålmodig.  Bulder vil gi opp, men Elsa overtaler han til å finne ut av det. «Har hun vært her? Har dere sett henne?» spør hun barna.

«HUN GIKK TIL DRAGEN!» roper barna.

Elsa og Bulder ser bortover veien mot dragehulen og de ser at det er spor av dragen.

Bulder blir redd, men Elsa beroliger Bulder med at hun jo kan fryse dragens flammer. Hun går foran, og Bulder bak; «Kanskje vi skal lete et ANNET sted?» foreslår Bulder, men Elsa gir seg ikke. 

«Dette fikser vi. Vi hjelper såklart!» støtter Elsa.

«Kanskje vi ikke skal hjelpe akkurat nå..» fortsetter Bulder.

«Vi kan ikke feige ut nå. Kom igjen, vi følger sporene!» sier Elsa.

Da finner de kartet.  De plukker det opp.  Det er brent hull i det blå sporet.

Bulder blir redd, men Elsa utbryter «Nå er vi sikre! Vi MÅ hjelpe!» og drar med seg Bulder bortover stien…