Hønene er trygge nå, men så kommer et annet dyr luskende; Ulven. Hun som kjenner Bamse, verdens sterkeste bjørn, òg den rike rotta Krøsus. Hun lister seg forsiktig frem, kikker fra side til side og ser seg nøye omkring, hun leter etter noe.

«Jeg leter, jeg er på utkikk etter en dame.. jeg tror hun har gullhår? Og masse gull og glitter

på seg!»

Det er Keiserinnen hun prøver å finne.

Ulven trenger visst masse som glitrer og skinner, men til hva?

«Jeg må ha gull, masse gull! Og andre skinnende og glitrende ting! Jeg har nemlig blitt invitert på fest. Krøsus skal ha skummelfest, og JEG får lov å være med!»

Ulven er hoppende glad!

«-men først må jeg finne massevis av gull og glitter, det sier Krøsus. Ellers får jeg ikke komme på festen. Da blir jeg nok utestengt. Krøsus godtar meg bare hvis jeg har med meg glitter og edelt metall. Og det må være masse av det! Det sa Krøsus.»

Humøret til Ulven er mindre lystig nå. Hun ser tankefull ut.

«Det er ikke så enkelt å få til å være med på den skummelfesten. Krøsus kunne jo skaffet den pynten selv, og ordnet med dekorasjoner, når det er han som arrangerer hele selskapet?!»

Ulven er fortvilet nå.

«Ååå, om jeg bare kan finne hun glitterdama! Jeg vil SÅ gjerne dra på skummelfest!»

Hun henger oppgitt med hodet, og ser ned på bakken. Plutselig får hun øye på noe der nede, rett ved potene sine. Det er, det er jo.. det er gull! Ekte GULL! Ulven blir gledelig overrasket, og jubler av lettelse og glede. Endelig! Hun plukker opp gullet. Det er visst en snor, en lang gulltråd. Den fortsetter bortover bakken.. rundt hjørnet.. Ulven nøster opp tråd mens hun går, samler alt hun finner på sin vei. Snart er hun ute av syne.

Det blir stille en stund. Hvor ble det av Ulven da? Ingen vet… men snart kommer det noen fra en annen kant, en vakker skikkelse skrider frem. Hun har lang kjole, og gullglitrende hår.. Det er Keiserinnen! Der er hun jo! Å, dette skulle Ulven ha sett! Keiserinnen går videre. Noe faller ut av veska hennes.. Det er gulltråd, av samme type som Ulven gikk av sted og nøstet opp. Keiserinnen merker ikke at hun mister noe. Hun er fokusert på noe helt annet;

Hun holder en liten pose i hendene, og med lette fingre plukker hun frem to nydelige egg fra posen. De er dekket med glitter rundt hele skallet.

«Jeg må få i meg disse… hva var det de het igjen? Egg! Ja! Jeg må koke eggene! De bør helst

stekes eller kokes. Jeg er jo så sulten, og hvem kan hjelpe meg med å tilberede maten, tro?»

Keiserinnen finner frem labyrintkartet som hun alltid har med seg. Hun studerer det et  øyeblikk, før hun ser målbevisst mot lysningen i skogen der borte, og forsvinner inn mellom trærne for å søke hjelp med eggekokingen. Det eneste vi ser, er gullsnoren som renner ut av veska, og henger som en lang hale etter henne.

Så dukker Ulven opp igjen, i samme fotefar som Keiserinnen. Ulven holder fortsatt den gylne tråden i labbene, den samme snoren som Keiserinnen mister… men nå har hun samlet opp mye mer!

Ulven betrakter gullnøstet fornøyd.

«Hurra! Nå har jeg skikkelig mye gull! Nå kommer Krøsus til å bli så glad. Og jeg får komme på fest, selveste Krøsus sin skumle fest!»

Så blir hun tankefull i blikket.

«Men alt dette gullet… det kunne jo vært fint å ha det selv også!? Hvis jeg beholder det selv, da kommer jeg til å være rik! Men da blir det vel ingen fest for min del, da. Jeg vil jo gjerne på den skummelfesten! Som jeg er invitert til. Hvis jeg gir glitter og gull til Krøsus. Fest med Krøsus, eller ha denne rikdommen for meg selv?»

Dette er et vanskelig dilemma for Ulven, stakar.

Mens ulven står i dype tanker, lusker og en luring i bakgrunnen. Det er en rotte vi kjenner; Krøsus! Han har fått snusen i gullet. Han lurer seg tett inntil Ulven, og napper til seg gullnøstet, før Ulven får sukk for seg. Krøsus kan nemlig lukte seg frem til gull, det er den beste duften han kan tenke seg!

«Hei! Det er mitt gull!» utbryter Ulven fortumlet.

Krøsus fnyser; «Pøh! Ditt? Det er vel naturlig å tro, at er det gull, så er det da mitt! Jeg er jo steinrik, fordi jeg har så mye glitter og edle saker!»

Ulven blir fornærmet, og tar tak i nøstet igjen.

«Det var jeg som fant det! Det er mitt!» sier hun.

Krøsus røsker det fra labbene på Ulven igjen, og sier; «Ha! Nå fant JEG det!»

De blir stående og dra i hver sin del av glitter-båndet. De forstår at de ikke kommer til noen løsning, og Krøsus skjønner at han ikke greier å vinne. Så de enes om å dele likt seg imellom. Krøsus fisker raskt frem enn saks, og deler gullbåndet.

«Sånn! Da har jeg kuttet nøyaktig likt!»

Ulven er strålende fornøyd, og ser lykkelig på sin del av tråden. Det er en bitteliten stump på noen skarve centimeter. Krøsus gliser bredt, stapper mesteparten av gullet i lomma, før han skynder seg vekk.

Ulven betrakter gullbiten hun har, og forstår nå at hun har blitt lurt. Krøsus tok jo nesten alt! Skuffet og flau står Ulven der. Hun tviholder på det lille hun fikk, og oppdager så, at hun står og tråkker på mer gullbånd! Resolutt plukket hun det opp, og forter seg å putte det i lomma si. Nå skal ikke sleipe Krøsus få fatt i MITT gull! Hun følger tråden baklengs, mens hun drar opp lengder, og nøster det sammen oppi lomma.

Plutselig dukker Keiserinnen opp fra en annen kant. Hun driver med det samme som Ulven, de kveiler opp den samme tråden, i motsatt ende. Keiserinnen gjemmer sine gylne metre i regnbueveska si. De nærmer seg hverandre bakfra, og med ett, treffer de hverandre og skvetter himmelhøyt!

«Der er gullet mitt! Hvor har du funnet det?» sier Keiserinnen.

«Jeg fant det her, og der, og laaaangt bortover der!» svarer Ulven.

«Få det tilbake!» krever Keiserinnen.

«Nei! Det er mitt! Jeg har funnet og sanket det, på ærlig og redelig vis!»

Det blir stor uenighet om gullet, som de begge hevder at de eide. De to rivalene starter en ny kamp om verdisakene, de krangler mens de drar i hver sin ende av gullnøstet. Der det finnes gull, der er også Krøsus, så han kommer snikende innpå de to andre. Han er jo en luring, så han observerer det som skjer, før han gjør noe. Han ser og hører at Ulven og Keiserinnen er uenige.

«Hei hei hei! Hva skjer her?», sier Krøsus, med myndig stemme.

Kranglefantene prater i munnen på hverandre, begge ivrige etter å få fortalt sin side av saken. Det er tilløp til amper stemning. Krøsus må gå imellom dem, og skille dem fra hverandre for å roe gemyttene.

«Hør her, slutt å bråke dere to! Hva er det som har hendt?»

De fortsetter bare å rope til hverandre og kjemper om å få Krøsus sin oppmerksomhet. Krøsus skjønner at han må ty til femtrinns konfliktløsningsmetode:

«Ok, dette er jo totalt kaos! Nå skal dere få fortelle hver deres gang. Ulv, du først!»

Krøsus ser lenge på gullet til Ulven. Ulven skravler i vei om hvordan hun opplevde situasjonen, mens Keiserinnen avbryter flere ganger.

Krøsus stopper henne; «Du skal også få komme med din versjon fru Gulltopp. Først skal vi høre Ulven ferdig.»

Ulven beretter hvordan hun fant ekte gull, og hun ble så glad, for det gjorde at hun kunne få være med på fest! Gullet lå bare der på stien, og det var ledig, for det var ingen som brukte det.

Krøsus stikker snuta si bort mot gullnøstet i veska til Keiserinnen, og snuser inn den deilige duften!

Så er det Keiserinnens tur. Hun forteller om det magiske gullsnøret, hvor det kommer fra, hva det kan brukes til, og hvorfor hun er den som trenger det mest. Det er jo faktisk hun som eier det! Selv om det lå der på stien..

«OK,» sier Krøsus. «Hvordan kan vi finne en løsning på det her da? Har en av dere noe

forslag?»

De begynner å diskutere høylytt nok en gang, de tenker begge at de selv bør få beholde gullet. Det er ikke lett å bli enige. Med litt veiledning fra Krøsus klarer de å finne en løsning som kan fungere for begge parter, et kompromiss; De skal dele likt. Krøsus finner frem saksa igjen, og måler opp tråden så alle kan se at det blir rettferdig, nøyaktig 10 centimeter til hver. Vær så god!

Keiserinnen og Ulven står sammen og måler trådene sine inntil hverandre, godt fornøyde med løsningen begge to. De er fokuserte på å sikre seg at de har fått like mye hver. Så fokuserte er de, at de ikke legger merke til rotta Krøsus, som lister seg av gårde med sin del av gullsnøret. Den siste delen, som er over hundre meter lang…

«Du Ulven? Var det ikke mye lengre tråd..?» lurer Keiserinnen.

De ser på de korte trådstumpene, kikker på hverandre, og snur seg etter Krøsus. De roper i kor «Han lurte oss! Vi har blitt lurt!», før de løper etter den grådige rotta, for å stoppe ham.