Vi satt ute ved hjertehuset og på bakken kunne vi se fjær og egg.  Plutselig kom det to kaklehøner – det var hønene til gubben Pettersen.  De kaklet og pratet noe innmari.

Plutselig oppdaget hønene at det hadde skjedd noe ved hønsehuset og de ble livredde.  De fant fjær og egg og det endte med at hønene løp rundt, hylte og kaklet.  Etter hvert ble de enige om å telle alle hønene for å finne ut om de var på plass.

Hønene oppdager at det mangler en høne. Det blir spekulasjoner og etterforskning.  Det ligger strødd fjær over alt og plutselig blir hønene bekymret for at det er Jussi, men så skjønner etterhvert at det «bare» er Prilla – og da var det ikke SÅ stort tap.  Men redsel gikk likevel over til sorg.

Hønene satte seg ned. Den ene med ryggen til, og en med ansiktet mot oss, men vi kunne likevel se at de var lei seg på kroppsspråket deres.

Plutselig kom Keiserinna vandrende mens hun kikket på kartet sitt.  Hun var fortsatt ikke sikker på hva «høner» var og begynte å spørre.  Hønene på sin side ble redde for noe nytt og hevdet derfor at «nei vi er IKKE høner – vi er noe ANNET vi..»

Så fortalte Keiserinnen om at hun hadde møtt Askeladden, den store stygge ulven og den lille snille ulven.

Hønene på sin side fortalte om at noen hadde vært der og forsynt seg med ei høne og at det er derfor de er triste.

Keiserinnen på sin side forstod ikke hva det er å være trist.  Keiserinnen ønsket å bruke magi for å fikse hønene, eller trylle fram ting for å trøste dem.  Men magien er fortsatt ikke helt på plass i Keiserinnens tryllestav.  Så hønene lot seg ikke trylle, og de var fortsatt triste. De forklarte keiserinna om følelsen trist, «for eksempel savne noen man er glad i» sa den ene høna.

Keiserinna husket hvordan hun savnet folka sine da hun skled på regnbuesklien, og blir litt trist ved tanken. Hun forstår plutselig denne følelsen, og det blir prat mellom hønene om hva som er trist og hvordan man innimellom kan ha det bra likevel.

Nå begynte hønene å stole på Keiserinnen og nå fortalte de om den skumle ulven.  Keiserinnen fortalte enda mer og nå kunne de enes om snille og skumle figurer.

Keiserinna spurte om det var mer å være redd for her i vår verden, og Hønene kom på en annen ulv som kjenner en rotte. «Hold de eggene langt unna den rotta! Han tar ALT som glitrer!»  «JA – HAN TOK INNESKOENE MINE FOR DE HAR GLITTER!» ropte ett barn.

Hønene ga Keiserinna egg på sin vei, og da hun brukte tryllestaven på dem ble de skinnende og glitrende!  Keiserinna takket for hjelpen og vinket og gikk videre.

«Best vi passer oss litt for den rotta vi og.... Hva var det han het igjen???»  «KRØSUS!» ropte barna.

Hønene ryddet opp og gjemte eggene og sakene sine inn i hønsehuset, og så gikk de for å hente Pettersen så han kunne holde vakt.