Askeladden kom inn på fellesrommet, glad, fornøyd og eventyrlysten slik bare Askeladden kan være.  Han fortalte litt om at han var ute på eventyr, og sannelig fant han ikke et kart over en labyrint og en fortelling.  Han leste fortellingen for oss og den handlet om Keiserinnen som fulgte en regnbue fra sin magiske verden og så kom hun til en annen verden, men der stod hun - helt uten magi eller erfaring eller kunnskap.  Og nå trengte hun hjelp.

Askeladden hadde ikke mer enn lest eventyret ferdig før det plutselig faktisk KOM en keiserinne inn til oss.  Askeladden så henne ikke først, men da han fikk se henne la han merke til at hun så trist ut.
Som den hverdagshelten han er forsøkte han å finne ut hvem hun var og da skjønte han at hun var jo Keiserinnen fra eventyret!

Keiserinnen var trist, litt opprørt, usikker og kanskje litt redd.  Hun var nemlig kommet hit, til vår verden, uten noen anelse om hva hun skulle gjøre eller hvordan å komme seg hjem.  Da Askeladden forsøkte å spørre henne litt ut for å hjelpe så viste hun frem både kappe, krone og tryllestav fulle av regnbuens farger - men de hadde ikke farger lenger.  Hun forsøkte å trylle frem en enhjørning, men fikk det ikke til.  All magien var fullstendig borte.

Askeladden skjønte at Keiserinnen nå stod i starten av SITT eventyr og at hun bare måtte komme seg avgårde så hun kunne finne noen gode hjelpere - for alle eventyr har gode hjelpere, det hadde nemlig Askeladden erfart.  Og sannelig ville han vise det også; at det å reise ut på eventyr handler om å være åpen for nye ting og mennesker.  ..og så gikk han bare avgårde.
Keiserinnen ble etter hvert mindre nedstemt og hun klarte å mane frem litt motivasjon til å prøve.
Og så tok Keiserinnen med seg kartet og reiste avgårde.